Det er et helt år siden jeg lastet ned skype og laget med en konto der. Etter tolv måneder har jeg fortsatt én kontakt. Nå kan jeg slette hele skype fra MacBooken, for jeg trenger ikke prate med Anders på skype lenger; i morgen kommer han nemlig hjem etter et helt år i Costa Rica. Jeg har gledet meg de siste hundre dagene, men da han reiste fra familien sin der nede klokken 6 i morges, fikk jeg en klump i magen. Jeg gråt som en unge da vi dro hjem fra Spania etter én ussel ukes utveksling, ett helt år med vennskap må være fælt å reise fra.
Esteban og Anders på bildet, men lillesøster Daniela i bakgrunn. Disse to guttene har blitt som brødre, og jeg syns skikkelig synd på begge to som må dra fra hverandre. Samtidig ble jeg veldig, veldig glad da faren til Anders inviterte meg hjem til dem når han kommer hjem i morgen kveld. For hallo, det er ikke for ingenting jeg har mast hull i hodet på dere lesere om denne godgutten.
Tenk så mye han har opplevd på ett år i Costa Rica, jeg er nesten litt nervøs for at det ikke er den Andersen som dro som kommer tilbake i morgen. På bildet over står han 3000 meter over havet, ved en vulkan der nede i Mellom-Amerika. Er det ikke kuult? For sjekk det ut, han står over skyene! Dette gjorde han i påsken, mens vi fortsatt fløy rundt som primitive nordmenn på treski med appelsin, kvikk lunsj og solo i Ludvig-sekkene våre.
